Ole-Henrik Moe er årets festivalmusiker. Han er komponist og musiker med bakgrunn like brei som Glomma er lang. Ingenting av det Moe gjør er halvhjerta eller ironisk. Tilfeldigheter og humor er like viktig som kunnskapen og musikaliteten han legger i sitt arbeid. Få er like kunnskapsrike og ingen kan matche hans arkivariske hukommelse om norsk musikkliv og dets mange personligheter.
På TronTalks vil Ole-Henrik Moe ha med seg flere musikere han har spilt sammen med. Også noen musikere han enda ikke har møtt. Alt kan skje. Helt sikkert er det at Kari Rønnekleiv vil spille sammen med Moe i Sheriffs of Nothingness.
Heidi Tronsmo har skrevet to tekster til duoens siste utgivelse: Under-ash-embers with hints of green light in spectrum.
LYTT OG LES!
Geitrams i solnedgang.
Den glade fargen fører tankene sørover og østover, til mennesker med blå og rosa hus, med kjoler i intense fargepaletter, til musikk som varer lengre enn tre minutter, til skjerpede sanser, åpning for andre dimensjoner, andre rom, kanskje en uendelighet, noe som varer etter at øynene er lukket og lakenet er trukket over ansiktet.
Jeg går nærmere, hører noe utrolig, nesten usannsynlig. Et kjempeensemble spiller opp til dans. Et flyvende teppe av levende organismer i et intrikat samspill får meg til å gape av glede, får meg til å kjenne igjen noe fra barndommen, da jeg bare var, da jeg ikke visste hva jeg skulle lytte etter, men lå i gresset med lukkede øyne og hørte summingen fra mennesker som snakket, fluer som surret, aviser som knitret, skritt som nærmet seg. Eller om kvelden, da jeg sto opp for å sniklytte, da jeg gjemte meg bak trappa og hørte pappa stemme gitaren, hørte hvordan tonene gled opp og ned, sakte gjennom alle de små tonene i mellomrommene, før han landet tonene der han ville ha dem.
Jeg står rett ved siden av Geitramsene. Hodet mitt når akkurat over de knallrosa blomstene. Det summer som om noen er inne i hodet mitt.
De er inne i hodet mitt, jeg har på headset, vet ikke lenger hva som er hva. Er jeg et barn? Mellomtonene gnir seg tettere mot hverandre, oppover, nedover, aldri i ro. De utfordrer hverandre, står kampklare så lenge de makter før de viker unna og forsøker seg et annet sted. Det foregår en livsnødvendig bevegelse og lydene setter i sving vibrasjoner i meg, vibrasjoner som vekker sovende celler og bortgjemte følelser. Enkelt og komplekst som naturen selv.
Jeg går inn i en tilstand, men mine skjerpede sanser får med seg enhver forandring som er noe annet enn en variasjon. Finnes et lydsjikt til? over Geitramsene, over de små insektene noen meter over biene, over tregrensa og fjelltoppene, over flystripene som vitner om trafikk mellom øst og vest, sør og nord. Det er travelt der oppe, det er så mange tanker som fyker gjennom lufta, tankerekker, ideer, løsninger som venter på å bli funnet. De går i baner på kryss og tvers, lander i hoder som er mottakelige.
Jeg blir med, lar meg bevege, dirrer, lar tankene styre seg selv og puster fornøyd ut når sola går ned. Fargene dempes, jeg er tilbake i sofaen med en rosa blomst i håret.
Takk for dansen.
Lytt en gang til og les denne andre teksten Tronsmo har skrevet:
Her kjører vi forsøksfelt for alt det verdt, for hva skjer når vi dør, når de rundt oss tror vi er døde, når de gråter eller puster lettet ut, når de forbereder seg til begravelsen, skyver til side følelsene og går inn i det praktiske arbeidet, det som må til for å gjøre avslutningen så god som mulig. La oss si jeg har blitt erklært død og ligger der uten mulighet for å dele det jeg opplever, når det er som om millioner av insekter surrer rundt meg, i ekstase, i en festrus, når jeg er i midten av dette vidunderlige og samtidig registrerer rommet jeg var i som en del av noe større, mye større, ikke som et større rom, men som noe helt annet, bare en opplevelse. Hva skjer når man vet at hørselen er den siste sansen man mister, den henger igjen etter at øynene er lukket og lakenet trukket over hodet, den sanser bedre enn noen gang, den er alene igjen og forstørrer seg, sanser stemningen, hører lyder den aldri før har hørt, åpner seg, kjenner hvordan nysgjerrigheten tar tak igjen, endelig, hvor har du vært, du var jo så tilstedeværende da jeg var liten. Hør, det summer i rommet, over hodene våre, under bakken, nede i dypet, i krana, i luftrommet med alle lydbølgene som snirkler seg frem og tilbake, altfor travle til å stoppe opp. hvorfor hørte jeg ikke bedre etter, hvorfor visste jeg ikke at det summer millionvis av parallelle univers rundt oss, univers vi kan gå inn i, bli en del av, blande oss med, leke med.
