Vi får se, anarkismen er et eklektisk ideologisk oppholdssted, og personlig er jeg så anarkistisk at jeg synes det er problematisk med den type identitetsskapende definisjoner, og det er sikkert også derfor jeg fortsatt utgår fra den samme plattformen jeg hadde som 15-åring, selv om jeg etterhvert er blitt så rund i kantene at jeg heller er for alt enn imot alt. Det er lenge siden jeg var sint på snuten liksom, men jeg har en følelse av at det generelt ikke er så mange som er sint på snuten i dag. Kollektive bølger av sinne oppstår andre steder, av andre grunner, og med noe helt annet i sikte. I en så polarisert verden som den her slår sånne ekstremister som meg heller vakt om midtenpolitikken, fordi ellers kollapser jo det som fortsatt er igjen av infrastruktur sammen og vi blir redusert til lite mer enn byttedyr i et åpent marked – det ville jo vært fullstendig anarki! Det går jo ikke! Jeg er klar over at min personlige politikk er motsigelsesfull, men det driter jeg i siden jeg er anarkist. Spør du meg, ville verden vært et ok sted, hadde ikke så mange hatt en fiks idé om å gjøre den bedre.

Men det er lumsk materie. På den ene siden kan vi snakke om anarki som total frihet under ansvar, med et uttalt mål for det felles beste. På den andre siden kan vi ikke se bort fra at det og er snakk om den sterkes rett. Der er ikke noe mer anarkistisk enn makt. Makt gjør som den vil. Besitter man makt kan man fint drite i å si unnskyld offentlig når man har gått over streken for sitt mandat, siden denne streken uansett er illusorisk. Men, det er for så vidt makten og, og alt det andre og. Livet er en drøm, eller et mareritt.

Her i Statoil-land, hvor staten viskes ut så ettertrykkelig at selv Statoil fjerner staten fra navnet sitt, i tråd med at Norges Statsbaner ble til Vy, og litt før Oslo blir til By. Her må det jo være lov å tjene litt på jobben folk gjør andre steder. Her har vi demokrati for de rike og diktatur for de fattige. Du må jo i utgangspunktet være storkar hvis du skal importere muterte virusformer fra alpene. Men kreti og pleti skal faen ikke få besøke moren sin i Sverige uten å ende opp med inkasso for sin innsats å berge hotellnæringen i en vanskelig tid.

Kjære venner.

Det felles beste.

Selvstendig kritisk tenking, oppriktig kjærlighet og respekt, og faktiske meningsskifter uten at noen må skrike seg blåsvart for å bli hørt. Det er til det felles beste.

Det her er ikke et sted for monolog, så jeg tenker jeg stopper her – det eneste jeg misliker mer enn å lytte til lange taler, er å holde lange taler. Dette her kommer til å bli gøy.