Norsk under

Opening words for the TronTalks panel discussion – Josefína Formanová – 27-09-2025

Whoever Does Not Fail Does Not Live: A Lesson from One Absurd Challenge

“Onwards to worse!” is a loose paraphrase of the title of Beckett’s play Worstward

Ho!, whose famous line, a challenge so to say, perhaps resonates today more than

ever: “Ever tried. Ever failed. No matter. Try again. Fail again. Fail better.” For

couldn’t we say that this is the credo of our fast-paced, meritocratic society? Upon

that one may reasonably ask: is it then even possible to take Beckett’s challenge

seriously and consider something like the cultivation of failure? Can failure be

understood as anything other than a painful, and undesirable experience?

On September 8 of 2025, the World Health Organization published data on the rising

anxiety levels of humanity. Among the youngest, especially, anxiety disorders develop

more and more rapidly, usually in connection with the pressure related to their higher

education. Harvard political philosopher Michael J. Sandel warned against the

consequences of the higher education system in the United States even some years

ago. In his critique of meritocracy, he analyses the whole social ethos that places

excessive emphasis on personal merit, even though it ultimately favors social

advantages, and its ethical implications, which contribute to the psychological

weakening of younger generations. The more we think of ourselves as self-sufficient

and that we have achieved everything only on our own merit, the harder it is for us to

learn gratitude and humility, says Sandel. And without those, it is difficult to care for

any common good, for any common goals we may like to reach in the nearest time

possible.

So it is not just the youngest who suffer. Despite the high level of security and

availability of not only basic resources to satisfy various needs, the number of people

suffering from social anxiety is generally increasing. It is as if, unlike in the past,

when the factors of danger were often much more diverse and pressing, we are now

unable to face the negative aspects of our reality. The complexity of the threats we

face, which are nevertheless somehow distant, seems to be more frightening than if we

were, so to speak, looking them in the face.

According to German sociologist Hartmut Rosa, the relationship of contemporary

human being to the world is characterized by a loss of resonance: a kind of existential

excitement driven by the feeling of taking part in the world, which is the opposite of

feelings of alienation or loneliness and powerlessness. Today, however, in Rosa’s

words, we forget that for such resonance—inspired by the musical mechanism of

sound between two objects—to have it occur, both sounding sides must be

independent of each other, and yet mutually responding. Rosa elaborates this in his

remarkable book called The Uncontrollability of the World:

“The driving cultural force of that form of life we call ‘modern’ is the idea, the

hope and desire, that we can make the world controllable. Yet it is only in

encountering the uncontrollable that we really experience the world. Only then

do we feel touched, moved, alive. A world that is fully known, in which

everything has been planned and mastered, would be a dead world. This is no

metaphysical insight, but an everyday experience. Our lives unfold as the

Opening words for the TronTalks panel discussion – Josefína Formanová – 27-09-2025

2

interplay between what we can control and that which remains outside our

control, yet ‘concerns us’ in some way. Life happens, as it were, on the

borderline.” (Rosa, 2020: 2)

Yet, today we perceive the world primarily as controllable and accessible in every

way, something we can have anytime and anywhere: couriers deliver our lunch

directly to our offices. If necessary, we can––luckily!––obtain medication for a disease

that was untreatable just a few years ago. But we can also destroy hostile territories or

supposed enemies thousands of kilometers away without a physical presence—at the

touch of a button.

Again and in short: we are making the world more and more controllable. But this

causes our thinking to adapt to control mechanisms and cease to cope with the

uncontrollable, which not only does not disappear from the world but, as Rosa writes,

is even a living and desirable part of it. Otherwise, the world alienates from us, and we

alienate from the world and from each other.

The German-Korean essayist Byung-Chul Han describes this problem yet in a

different manner: in his essay from the book The Burnout Society, he writes about a

“transparent society,” i.e. about our society, which systematically removes from the

horizon of our life and thinking all obstacles, barriers, and factors of chance that could

surprise us, slow us down, or stop us for even a short while.

To that though, there is a dangerous catch, says Han. For people do need brakes. They

need to tarry with the negative in order to be able to process themselves positively—to

develop. The current system of transparency eliminates all negativity in order to

accelerate overall performance and productivity. Dwelling on negativity is a

developmental advantage, but a society of transparency and positivity does not allow

for any such experience––nor feelings. According to Han, people thus lose the ability

to deal with obstacles, suffering, and pain––the ability to give suffering and pain a

form.

I think, we can take this lesson from an early modern, yet from the perspective of our

times already a classical thinker, the German philosopher Georg Wilhelm Friedrich

Hegel (1770–1831). According to Hegel’s philosophical viewpoint, any kind of

dissonance, or what appears to be inadequate or deviating from our assumptions and

control as untrue and undesirable, is, contrarily, the complete and true basis of our true

experience. In other words: the complete truth of a any thing or person, of society or

life, therefore, lies in its internal inconsistency or discord.

How so? For every thing, just like every person, is only itself truly in relation to other

things or people. Part of every person and every thing is always also that what disturbs

their peace, what influences them without them being able to prevent or predict it.

According to Hegel, understanding something therefore always requires seeing things

differently than we usually see them: seeing them as something other than what

they appear to be. Since we usually crave harmony and satisfaction and security in

Opening words for the TronTalks panel discussion – Josefína Formanová – 27-09-2025

whatever we encounter, it is precisely the disharmony within things and between

things—in us, humans, and between us—that allows us to recognize what things

really are—what we ourselves are.

The development of a human being thus means to Hegel to cultivate freedom through

a cascade of particular experiences of failure. We cannot become socially or

spiritually mature beings except by lingering in negativity, he claims. And only then,

if a person accepts any negative experience that he or she hasn’t brought upon

themselves, and yet it came, as their own, then their experience becomes a “magical

power that transforms the negative into being”.

In other words, only when a human being is able to actively preserve himself in the

moment of loss as lost, does he or sherealize what he has truly lost and, hence, who he

or she really is––or her whole self. Our actions are neither exclusively acts of will, as

some would say, nor merely results of life circumstances or other peoples’ influence,

but internal movement of appropriating our acting even beyond its boundaries.

Because every act always takes place on the edge between activity and passivity.

Humans are essentially both actors and sufferers. And become truly active in their

actions only when they view their fallibility as their own, when they do not give up on

it or themselves, but understand miscarrying of something as part of their natural but

most of all individual, personal condition.

In an aphorism from Hegel’s early writings (1803–1806), we read: “The most harmful

thing is to try to avoid mistakes. The fear of actively making errors is complacency

and accompanies absolutely passive error.”

Now, from this perspective, Beckett’s call says more than we might have thought: it

emphasizes the process of regaining value for something the value of which we have

lost. The process of finding a new meaning in life, or of repairing it.

The call to fail, that is, to fail better, should therefore be understood not as an

aggressive gesture that ironically questions the meritocratic ethos of our modern

times. But as an incentive to seek value in what, at least seemingly, has lost it. It is not

from ordinary contemplation or victory, but precisely and solely from a lost battle,

from error, from negative experience, in which it is most meaningful and in which it

comes to the fore most strongly, that we recognize what value itself is.

Reality is always full of holes, says Hegel. By that means that part of the truth about

ourselves is what we at first cannot understand, what even contradicts our ways of

thinking, our desires, and our reason. At the center of our true and meaningful

experience of the world thus stands our fallibility on the one hand and much of what

we cannot control on the other. If we deny value to one, the other, or both, we deny

value to everything.

Opening words for the TronTalks panel discussion – Josefína Formanová – 27-09-2024

Failure is a challenge to look at the world with open eyes and change it where it seems

to lie in ruins. Sigmund Freud––a Hegelian in a way, a dialectitian to the core––once

summed it up beautifully: From mistake to mistake, we learn the whole

Åpningsord til TronTalks paneldiskusjon –

Josefína Formanová – 27-09-2025

Den som ikke feiler, lever ikke: En lærdom fra en absurd utfordring

 

«Fremover mot det verre!» er en fri parafrase av tittelen på Becketts skuespill Worstward Ho!, hvis

berømte linje – en slags utfordring – kanskje klinger mer sant i dag enn noen gang:

«Prøvd igjen. Feilet igjen. Ingen sak. Prøv igjen. Feil igjen. Feil bedre.»

 

For kunne vi ikke si at dette er selve credoet i vårt hurtige, meritokratiske samfunn? Da kan man

med rette spørre: er det i det hele tatt mulig å ta Becketts utfordring på alvor og betrakte noe som

«dyrkingen av feil»? Kan feil forstås som noe annet enn en smertefull og uønsket erfaring?

 

1. september 2025 publiserte Verdens helseorganisasjon tall som viser økende angstnivåer i

befolkningen. Blant de yngste, særlig, utvikles angstlidelser stadig raskere, ofte i tilknytning

til presset rundt høyere utdanning. Den amerikanske politiske filosofen Michael J. Sandel

advarte allerede for noen år siden mot konsekvensene av utdanningssystemet i USA. I sin

kritikk av meritokratiet analyserer han hele det sosiale etoset som legger overdreven vekt på

individuell fortjeneste, selv om systemet i realiteten favoriserer sosiale fordeler. Han peker

også på de etiske implikasjonene som bidrar til den psykiske svekkelsen av de yngre

generasjonene. Jo mer vi tenker på oss selv som selvtilstrekkelige og som om vi har oppnådd

alt kun ved egen innsats, desto vanskeligere er det å lære takknemlighet og ydmykhet, sier

Sandel. Og uten disse blir det vanskelig å ta vare på felleskapet og de felles mål vi ønsker å

nå i nær fremtid.

 

Men det er ikke bare de unge som lider. Til tross for høyt sikkerhetsnivå og tilgjengelighet av

ressurser for å dekke ulike behov, øker antallet mennesker som lider av sosial angst generelt. Det er

som om vi i dag, i motsetning til før da farene var mer mangfoldige og påtrengende, ikke lenger er i

stand til å møte realitetens negative sider. Truslene vi står overfor er komplekse, men samtidig

fjerne – og derfor virker de enda mer skremmende enn om vi sto ansikt til ansikt med dem.

 

Ifølge den tyske sosiologen Hartmut Rosa kjennetegnes menneskets forhold til verden i dag av et tap

av «resonans»: en slags eksistensiell begeistring, opplevelsen av å ta del i verden – det motsatte av

fremmedgjøring, ensomhet og maktesløshet. Men, sier Rosa, vi glemmer at for at resonans skal

oppstå – inspirert av det musikalske prinsippet om lyd mellom to objekter – må begge sider være

uavhengige av hverandre, og likevel gjensidig respondere. Rosa utdyper dette i sin

bemerkelsesverdige bok The Uncontrollability of the World:

 

«Den drivende kulturelle kraften i den livsformen vi kaller ‘moderne’ er ideen,

håpet og ønsket om at vi kan gjøre verden kontrollerbar. Men det er kun i

møte med det ukontrollerbare at vi virkelig erfarer verden. Bare da blir vi

berørt, beveget, levende. En verden som er fullstendig kjent, hvor alt er

planlagt og mestret, ville være en død verden. Dette er ingen metafysisk

innsikt, men en daglig erfaring. Livet utfolder seg i samspillet mellom det vi

kan kontrollere og det som forblir utenfor vår kontroll, men likevel ‘angår oss’.

Livet skjer, så å si, på grensen.» (Rosa, 2020: 2)

 

I dag oppfatter vi likevel verden primært som kontrollerbar og tilgjengelig på alle måter – noe vi kan

få når som helst og hvor som helst: bud bringer lunsjen rett til kontoret vårt, og medisiner kan –

heldigvis! – redde oss fra sykdommer som var uhelbredelige for bare noen år siden. Samtidig kan vi

ødelegge fiendtlige områder eller påståtte fiender tusenvis av kilometer unna med et tastetrykk –

uten å være fysisk til stede.

 

Kort sagt: vi gjør verden stadig mer kontrollerbar. Men dette gjør også at tankemønstrene våre

tilpasser seg kontrollmekanismer og mister evnen til å håndtere det ukontrollerbare – noe som ikke

bare fortsetter å eksistere, men som, ifølge Rosa, til og med er en levende og ønskelig del av verden.

Ellers fremmedgjøres vi fra verden, og verden fremmedgjøres fra oss – og vi fra hverandre.

 

Den tysk-koreanske essayisten Byung-Chul Han beskriver dette problemet på en annen måte. I The

Burnout Society skriver han om et «gjennomsiktig samfunn» – vårt samfunn – som systematisk

fjerner hindringer, barrierer og tilfeldigheter fra vår livshorisont, altså alt som kunne overraske oss,

sinke oss eller stanse oss, om så bare for en kort stund.

 

Men her ligger det en farlig felle, sier Han. For mennesker trenger bremser. De må oppholde seg ved

det negative for å kunne bearbeide det og utvikle seg positivt. Vårt system av «gjennomsiktighet»

eliminerer all negativitet for å akselerere ytelse og produktivitet. Å dvele ved det negative er en

utviklingsmessig fordel, men et samfunn av gjennomsiktighet og positivitet tillater ikke slike

erfaringer – eller følelser. Dermed mister mennesker evnen til å håndtere hindringer, lidelse og

smerte – evnen til å gi smerte og lidelse en form.

 

Dette kan vi forstå bedre gjennom en klassisk tenker – den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich

Hegel (1770–1831). Ifølge Hegel er enhver form for dissonans, alt som fremstår som utilstrekkelig

eller uønsket, selve grunnlaget for vår sanne erfaring. Med andre ord: sannheten om enhver ting

eller person, ethvert samfunn eller liv, ligger i dens indre inkonsekvens og disharmoni.

 

Hvordan da? Jo, for enhver ting – og ethvert menneske – er kun virkelig seg selv i relasjon til andre

ting eller mennesker. I ethvert menneske og enhver ting ligger alltid også det som forstyrrer deres

fred, det som påvirker dem uten at de kan forhindre det.

 

Å forstå noe, sier Hegel, krever derfor å se ting annerledes enn vi vanligvis gjør: å se dem som noe

annet enn det de først ser ut til å være. Siden vi vanligvis søker harmoni, tilfredsstillelse og trygghet,

er det nettopp disharmonien – i oss selv og mellom oss – som lar oss gjenkjenne hva ting egentlig er,

og hvem vi selv er.

 

Menneskelig utvikling betyr derfor, ifølge Hegel, å kultivere frihet gjennom en rekke erfaringer av

nederlag. Vi kan ikke bli sosialt eller åndelig modne vesener uten å dvele ved det negative, hevder

han. Og bare når et menneske aksepterer en negativ erfaring som ikke er selvforskyldt, men likevel

har rammet dem, som sin egen – da blir erfaringen en «magisk kraft som forvandler det negative til

væren».

 

Med andre ord: bare når et menneske aktivt kan bevare seg selv i tapets øyeblikk, som tapt, kan han

eller hun virkelig forstå hva som er gått tapt – og dermed hvem han eller hun egentlig er. Våre

handlinger er verken bare viljeshandlinger eller kun resultater av ytre omstendigheter, men en indre

bevegelse som gjør erfaringene våre til våre egne – også utover deres grenser.

 

For enhver handling skjer alltid på grensen mellom aktivitet og passivitet. Mennesket er både aktør

og lidende. Vi blir først virkelig aktive når vi ser vår egen feilbarlighet som vår egen – når vi ikke gir

opp oss selv, men forstår våre nederlag som en naturlig, og fremfor alt individuell, del av vår

menneskelige tilværelse.

 

I et aforisme fra Hegels tidlige skrifter (1803–1806) leser vi:

«Det mest skadelige er å forsøke å unngå feil. Frykten for aktivt å gjøre feil er selvtilfredshet og

ledsager den absolutt passive feilen.»

 

Fra dette perspektivet sier Becketts ord mer enn vi kanskje først trodde: de understreker prosessen

med å gjenvinne verdi i noe vi har mistet verdien av. Prosessen med å finne en ny mening i livet –

eller å reparere det.

 

Kallet til å feile – altså å feile bedre – bør derfor forstås ikke som en aggressiv gest som ironisk

utfordrer vår tids meritokratiske etos, men som en oppfordring til å søke verdi i det som, i det

minste tilsynelatende, har mistet den. Det er ikke i betraktning eller seier, men nettopp i det tapte

slag, i feilen, i den negative erfaringen, at vi tydeligst gjenkjenner hva verdi egentlig er.

 

Hegel sier at virkeligheten alltid er full av hull. Dermed er også en del av sannheten om oss selv det vi

først ikke kan forstå, det som motsier vår tenkning, våre ønsker og vår fornuft. I sentrum av vår

sanne og meningsfulle erfaring av verden står derfor både vår feilbarlighet og alt vi ikke kan

kontrollere. Hvis vi nekter å tillegge verdi til det ene eller det andre – eller begge – så fratar vi alt

verdi.

 

Å feile er en utfordring: å se på verden med åpne øyne og forandre den der den synes å ligge i

ruiner. Sigmund Freud – en hegeliansk tenker i sin dialektiske kjerne – oppsummerte det vakkert:

Fra feil til feil lærer vi hele sannheten.